Slalåmbriller er farlige

Jeg har altså vært i Hemsedal fra mandag til fredag denne uka, og jeg har stått veldig mye på snowboard, og jeg føler at jeg har blitt sinnsykt mye flinkere til å hoppe, for det blei en del av både hopping og off-pistkjøring, som vil si å kjøre (ikke at man kjører når man er i bakken, men du skjønner hva jeg mener).

På torsdag, som da var siste dagen vi fikk vært i bakken, gjorde jeg det enda bedre enn jeg hadde gjort det de to foregående dagene, og jeg hoppa både høyere og lengere enn jeg noensinne har gjort før.

Litt utpå ettermiddagen, etter at jeg hadde spist burger (som er et must når man er i bakken) var jeg i gang igjen. Jeg hadde akkurat kjørt en skogsvei som vi lagde sjæl, og beina var helt ødelagt etter nesten 3 hele dager i bakken, i tillegg til at den skogsløypa tærte no helt sinnsykt på beina. Jeg valgte som vanlig å kjøre igjennom snowboardparken, og denne runden var tidenes beste. Jeg hoppa enda høyere og lengre enn jeg hadde gjort tidlegere, som da også vil si, høyere og lengre enn noensinne, men så kom det største hoppet i parken.

Tidligere på dagen var det 2 andre som hadde tryna skikkelig på dette store hoppet (selv om det var stort var det ikke i nærheten av bigjump, men det største jeg har turt å hoppe på, til nå), og han ene hadde vistnok fått beinet ut av ledd, han andre veit jeg ikke hva skjedde med, men jeg veit at det var ille.

Jeg kom altså til dette hoppet, og treffer en ugjevnhet på hoppet, og jeg fløy sinnsykt høyt og langt, og jeg var helt i ekstase, men noe var galt. Jeg hadde ikke kontroll, og jeg falt forover. Fortsatt i ekstase merker jeg at ansiktet plutselig er nærmere bakken enn brettet, og som en naturlig refleks kom armene opp i fødestilling. Jeg kommer stadig nærmere bakken, og ansiktet kom først.

Jeg ligger på bakken, og jeg er faktisk ved mine fulle fem, som da ikke er fult så normalt etter et slikt fall, og jeg begynner å kjenne etter om alle tenna er på plass. Det blei vanskeligere enn jeg hadde trodd, for ansiktet mitt var helt numment. Blodet spruta fra munnen hver gang jeg pusta ut, og dette økte min panikk etter å få sjekka om tenna fortsatt var like hele.

Hu jeg kjørte sammen med kom bak meg, og tar av seg brettet og får meg til å reise meg opp å få av mitt brett også. På dette tidspunktet klarte jeg å få sjekka om tenna var som de skulle, og til min store lettelse, så var de der de skulle. Hodet dunka som bare rakkern, og jeg skjønte at jeg hadde fått en hjernerystelse. Nesa gjorde også ekstremt vondt, så jeg regna nesten med at den var brukket, men jeg klarte å ta på den uten at kroppen vrei seg i smerte, så den var heldigvis bare brista.

Jeg har nå kommi meg opp på beina og kommi meg vekk fra rett under hoppet, og ekstasen fra det sinnsykt høye og lange hoppet jeg akkurat hadde hoppet kom tilbake i kroppen, og jeg har lyst til å hoppe mer, men fikk streng beskjed av de som satt ved meg om at jeg bare skulle legge meg tilbake og slappe av mens noen av dem rundt meg dro og skaffa hjelp.

Mens vi venta på at hjelpen skulle komme, kom en annen kar fra skolen, som er glad i å ta bilder, og han spurte da om han kunne ta noen av meg, så jeg kunne ha noe å huske tilbake tilm og likeglad som jeg er, så sa jeg ja.

Hjelpen kom og de spurte meg mange givende spørsmål, som;

"Husker du hva du spiste til frokost?"

"Hva heter du"

Og andre spørsmål i den stilen.

De spurte om de skulle hente utstyr til å frakte meg ned med, men i ekstasen jeg var i så sa jeg at jeg kunne kjøre ned selv, så jeg iallefall fikk en siste liten tur før jeg måtte dra.

Jeg kom til legekontoret der, og de vaska sårene som var over hele ansiktet, som da var der fordi slalåmbrillene hadde knust og kutta meg opp, og slalåmbriller blir sinnsykt skarpe når de først knuser. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte komme meg til legevakta for enten å sy, eller lime sammen de dypeste kuttene.

Når jeg kom ned til kafeterian, der de fleste i klassen satt og engsta seg, fikk jeg høre at det, på den korte tiden som hadde gått, hadde kommet opp rykter som at jeg blei henta i helikopter, på snøskuter og lignende saker.

Jeg kom meg til legevakta og fikk limt de to dypeste kuttene, og lever enda, men det dypeste kuttet bestemte seg for å sette seg på overleppa, så hvis jeg bestemmer meg for å spare til bart, blir det bare en halv en. For å se den saken fra en lysere side, så kommer jeg til å ha et Harry Potter-lignende kutt på overleppa.



Dette er da et bilde fra åstedet.






Og dette bildet er fra legevakta etter at de dypeste kuttene mine hadde blitt limt sammen.