Trist, men sant

Siden jeg har fått så mange klager det siste døgnet på at det er alt for vanskelig å svare på innlegg her på bloggspot, så velger jeg herved å nedprioritere denne bloggen, men frykt ikke, for min andre blogg vil fortsatt rulle videre. Derfor råder jeg deg til å trykke på linken og lese videre der.

Selv om bloggen blir nedprioritert, så betyr ikke det at den fra denne stund ikke lenger er aktiv. Den er bare litt mindre aktiv enn den andre.

Pølser

I et forsøk på å få folk til å tenke mindre har jeg planer om å prøve å skrive noen innlegg som faktisk er mulig å svare på med en gang, og ikke etter et års tenketid, og derfor har jeg tenkt til å begynne denne personlige enkelhetskampanjen med et innlegg om pølser.



Hvorfor er det ingenting som rimer på pølser? Dette er et spørsmål som dukker opp med gjevne mellomrom for de fleste vil jeg tro. Er det virkelig ingenting som rimer på pølse? Man kan selvfølgelig dra opp eksempler som følser, for hvis du legger litt (kanskje enda litt til også, og gjerne en god del til etter det også) velvilje til, så kan følse rime rimelig godt med pølse.

Hvem er det som gidder å lage et ord man ikke kan finne noe som rimer på? Det er jo helt idiotisk, for hva om man har lyst til å skrive en sang om pølser? Da har man jo et ganske stort problem. Det går jo selvfølgelig å skrive uten rim, men en tenkst blir jo utrolig mye enklere både å huske, og kanskje også å skrive, hvis man har noe man kan rime med det du skriver en tekst om. Hadde jo bare blitt dumt med;

"Jeg er så glad i pølse, det gir meg en utrolig følse"

Det funker, men blir det bra? Skeptisk!


Veit du om noen ord som kan rime på pølse?


Ok, jeg innrømmer det. Jeg har misslyktes igjen (ikke akkurat første gangen det nei). Jeg skreiv igjen et innlegg som man må tenke seg om en liten stund for å kunne svare på, men jeg skal prøve å gjøre det bedre i framtia. Ønsk meg lykke til.

Min tro

Jeg råder alle troende som skal til å lese dette innlegget om å starte med å lese det nederste avsnittet før de leser selve innlegget.



Jeg har nå bestemt meg for å prøve å definere min tro, samtidig som jeg skal gjøre et forsøk på å få akkurat deg til å tenke litt. Jeg går på kristen folkehøyskole, og jeg har vært medlem av en kristen ungdomsklubb i 8 år eller no sånt no. Betyr det da at jeg er kristen?



Jeg er av den typen som tror på det jeg kan ta, føle og se på. Når jeg sier slikt kommer mange troende og nevner vinden. Vinden er noe man kan føle. Det kan man ikke med noen guder.



Mange troende jeg har snakket med om slike ting, da i hovedsak kristne, forteller at de har kjent Gud komme inn i kroppen dems eller om lignende erfaringer. Det jeg kan si til det er at psyken kan forårsake at man kan se, høre og til og med føle ting som ikke skjer.



Jeg var, tro det eller ei, på en fest en gang, og der var det en som begynte å snakke med små menn nedi en potetgullpose. Betyr det at de var der av den grunn fordi han så dem? Nei! Nå tenker nok mange at han må ha fått i seg noe spesielt, eller litt for mye alkohol. Han hadde ikke fått i seg ulovlige rusmidler, men han hadde fått i seg en smule for mye alkohol, da også kun av lovlig variant, selv om han ikke, juridisk sett, hadde lov til å drikke det av den grunn, i og med at det er litt mer enn et par år sia.



Jeg tok denne hendelsen med kun får eksempelrettede grunner, men du skjønner sikkert poenget fordet.



Tilbake til sak. Jeg tror på det som er mulig å bevise, og da gjelder ikke psykiske bevis som en troverdig kilde. Jeg godtar at folk er forskjellige og at folk tror forskjellig, men det er så mange bevis, hvis man graver i andre kilder en kun bibelen, for at det meste av det kun er, unskyld uttrykket, bullshit, og jeg har litt vanskelig med å skjønne hvorfor dette ikke har fått mer lys på seg enn det har.



Kristendommen som religion er ganske merkelig at folk faktisk har troverdighet til etter så mange århundrer med blod. Bibelen er en bok som er nedsølt i blod, både før og etter den blei skrevet ned. Kristne har i all tid brukt bibelen som grunn til å drepe og få mer makt, enten det gjelder tidligere tiders prester og biskoper, konger eller amerikansk presidenter for den saks skyld (ja, jeg sikter da spesielt til George W. Bush).



Det er ingen mennesker til noen tider som har lagd mer faenskap enn de som har gjort det i Guds navn, men det nytter ikke lenger å bruke som et argument, fordi folk i dag mener at det ikke lenger finnes korrupte prester og biskoper. Er det sant? Korrupte mennesker har vært over alt til en her tid, så hvorfor finnes det ikke noen som er korrupte i dagens kirkisystemer. Kanskje dette faktisk er fordi de som er korrupte heller lager sine egne sekter hvor folk hjernevaskes til å gi alt de eier og har til de øverste lederne fordi de er nærmere Gud enn de selv er. De ødelegger mennesker i Guds navn, litt som Bush, bare på en helt annen måte.



Jeg innser igjen at jeg har feilet. Jeg starter med å fortelle at jeg skal definere min egen tro, men ender med et personangrep på alle troende. Jeg beklager hvis noen tar seg nær av det jeg skriver, men som så mange troende har sagt før meg, vi er skapt som frie mennesker med egne meninger. Ved å være fri kan du selv velge om du skal lese eller ikke.

Jeg har gjort noe dumt

Da har jeg faktisk klart å høre på min kjære venn Hundrings. Jeg har laget en ny blogg. Du lurer kanskje på hvorfor? Det gjør faktisk jeg også, i og med at jeg ikke har blogga her i 2 måneder en gang.

Jeg tenkte da altså på å faktisk bruke begge bloggene for hva de er gode for. Jeg tenkte at jeg skal fortsette å filosofere litt her, og ikke gjøre det der, så vi får se hvordan det går.

Bart

Når jeg var i Hemsedal forrige uke, så skada jeg meg litt (det eksisterer faktisk et veldig detaljert sammendrag av denne hendelsen lengre ned på denne sia), og fikk et lite kutt i leppa. Dette kuttet har jeg da altå klart å rive opp igjen, ikke veldig mye, men mer enn nok. Dette har jeg da klart å gjøre ved å smile. Jeg må bli en mer grinete person, for dette er jo et godt bevis for at smiling ikke er bra for deg som har kutta opp overleppa.

Det jeg da egentlig skulle fra til, var da at jeg her om dagen fikk høre den knusende nyheten. Jeg har ikke lengre mulighet til å bli brannmann. For å være brannmann må man ha bart, sa personen som ga meg denne livsødeleggende nyheten. Han sa, kuttet du har på leppa har jo delt din framtidige bart, så nå lider vi av samme horrible sjebne.

Det viste seg nemlig at denne personen også hadde et kutt på leppa. Han fikk dette kuttet som rimelig ung, så han skjønte med en gang at det bare var å legge fra seg den store drømmen om å bli brannmann med en gang.
Hva skal jeg gjøre nå?

Hva skal du bli når du blir stor?

Global oppvarming og nordmannen

Global oppvarming er et mye omdiskutert tema i disse dager. Det som blir diskutert aller hyppigst, er om den globale oppvarminga vi er vitner til i dag er menneskapt eller ikke. Er dette riktig måte å tenke og diskutere på?

Burde vi ikke mye heller bare innse at global oppvanrming er et tilfelle, og vi må begynne å gjøre noe med det. Vi har skyldt nok på alt annet enn oss selv, men stadig flere opplever den ekstreme oppvarminga stadig nærmere, og i mye større grad.

Det som burde ha vært diskutert og gjort de siste, iallefall, ti åra, og om ikke enda lengre, er hvordan vi kan sinke, eller enda bedre, stoppe eller reversere den globale oppvarminga som stadig blir kraftigere.

Jeg har vel nesten fått inntrykk av at det virker som om deler av bilbransjen, som er en ekstremt grådig bransje som bare gjør ting hvis de er nødt, er de som er mest opptatt av å trappe ned forurensning av atmosfæren. Men det kan jo ha noe å gjøre med at jeg bor i Norge, hvor alle, og da kanskje spesielt staten, gir langt faen i nedtrapping i atmosfæreødeleggende utslipp.

Vi har jo nok av penger. Vi har råd til det vi trenger, og sinnsykt mye mer. Vi er de rikeste menneskene i verden, hvorfor skal vi bøye oss etter andres klaging og sutring om at det blir varmt? Det betyr jo bare at vi slipper å måtte fly helt til spania for å kjøpe hus og bli brun, jeg kan jo bare gjøre det her hjemme. Greit nok at det blir mye mer ekstremvær (aka. dødelig vær), men jeg har jo råd til å kjøpe meg trygghet uansett hva.

Penger gir falsk trygghet og kan føre til ekstrem egoisme og vel så det. Det burde stått på hver eneste mynt og seddel i hele verden, men ikke noen steder tideligere enn her til lands.

1. Hva er dine tanker rundt global oppvarming og atmosfæreskadelige utslipp?

2. Bryr du deg egentlig i det heletatt?

3. Hvorfor ikke?

Dagligdagse tvangstanker

Tvangstanker er en ting som ikke lenger er forbeholdt de psykisk lidende, men er nå, i det vestlige samfunnet, en helt vanlig og ekstremt utbredt såkalt "vanesak".

Den vanligste tvanstanken i vårt samfunn er den som gjelder å måtte vaske seg hele tia fordi man er skitten. Det at man er skitten er jo greit, men det at man føler seg skitten, det kan være en helt annen ting. De fleste av oss, iallefall skummelt mange jeg kjenner, mener at de må dusje før de beveger seg uttafor hjemmets trygge fire vegger. Dette er da et veldig godt tegn på at man lider av tvangstanker. Man føler seg skitten, selv om man ikke er det.


1. Lider du av denne tvangstanken?

2. Veit du om noen andre tvangstanker som er veldig utbredt i vårt samfunn?

Synth i musikk

Synth er en artig sak som er grunnlaget til veldig mange klassikere vi kjenner til, men hva skjer om man bruker synthen feil? Kanskje et bedre spørsmål er, går det ann å bruke synth så feil at det ødelegger musikk?



I mine ører er dette fult mulig, og det skjer alt for ofte. Stadig flere metalband drar med seg en synth i musikken sin, men bare et fåtall klarer å bruke den så den ikke ødelegger musikken helt, det vil si at de gjemmer synthen bak alt annet, som om de, med min fulle forståelse, er flaue over å ha synthen der i det heletatt. Gode eksempler på dette er Children Of Bodom og Rammstein. Greit at Rammstein kanskje ikke gjemmer synthen så alt for mye, men de bruker den på en måte som ikke ødelegger resten av musikken.



Jeg kan ikke forklare min forakt for synthen i metal, det blir bare helt feil i mine ører. Noen som kan si at de er bare litt enige?



1. Hva mener du om synth generelt?

2. Hva mener du om synth i metal?

Lykke og selvtillitt

I afrikanske land blir man lykkelige om man får mat i løpet av en uke, mens i vesten stiger stadig selvmordstallene, og vi veit jo hvorfor folk tar selvmord? De er alt annet enn lykkelige.



Lykke har mye med selvtillitt å gjøre, og det er stadig flere som sliter med lavt selvbilde. Hvorfor har det blitt sånn i vesten, at man ikke kan være seg selv og være lykkelige samtidig? Man må gjemme seg bak masker. Man må være noen man ikke er, for man aldri blir god nok selv.



Man skal helst være millionær, ha råd til de dyreste klærne som er "in" den neste måneden, og man må gjemme seg bak tragisk mye sminke.



Hvordan har samfunnet vårt blitt slik at man ikke kan være seg selv og lykkelig samtidig? Det er fordi vi mangler noe å leve for. I afrikanske land (jeg liker å bruke afrikanske land som eksempel på lykke, for jeg har vært der og sett hvor lite som skal til for at de kan gå å smile og være lykkelige hele livet uten å ha så mye som en brøkde av det vi har) lever de for å leve, dvs. skaffe mat og vann til seg selv og familien, Det skal utrolig lite til for at man er lykkelig der også. Det kan være at man får en bitteliten ting som vi bare hadde ledd av, og de kan smile i flere år framover bare på grunn av den lille tingen.



Når jeg var i Kenya med skolen i høst var det et tilfelle der noen hadde gott noen små barn en liten papirbit, og jeg er nesten helt sikker på at jeg aldri har sett lykkeligere ansikt enn de barna hadde når de fikk den lille papirbiten.



Vi her i vesten vil helst ikke vise andre hvem vi egentlig er, i frykt for at vi ikke skal bli likt. Hvorfor har det blitt sånn at vi heller vil gjemme oss bak andre ansikt for å slippe å vise andre hvordan man er?



Stadig flere av oss her i vesten blir mer og mer opptatt av å ha på oss moteklær. Dette er da også i frykt for ikke å bli likt av andre. Hvordan har det blitt sånn at vi rakker ned på folk som ikke går i akkurat det samme som alle andre?


Hvorfor tror du det vestlige samfunnet har blitt så kaldt?

Slalåmbriller er farlige

Jeg har altså vært i Hemsedal fra mandag til fredag denne uka, og jeg har stått veldig mye på snowboard, og jeg føler at jeg har blitt sinnsykt mye flinkere til å hoppe, for det blei en del av både hopping og off-pistkjøring, som vil si å kjøre (ikke at man kjører når man er i bakken, men du skjønner hva jeg mener).

På torsdag, som da var siste dagen vi fikk vært i bakken, gjorde jeg det enda bedre enn jeg hadde gjort det de to foregående dagene, og jeg hoppa både høyere og lengere enn jeg noensinne har gjort før.

Litt utpå ettermiddagen, etter at jeg hadde spist burger (som er et must når man er i bakken) var jeg i gang igjen. Jeg hadde akkurat kjørt en skogsvei som vi lagde sjæl, og beina var helt ødelagt etter nesten 3 hele dager i bakken, i tillegg til at den skogsløypa tærte no helt sinnsykt på beina. Jeg valgte som vanlig å kjøre igjennom snowboardparken, og denne runden var tidenes beste. Jeg hoppa enda høyere og lengre enn jeg hadde gjort tidlegere, som da også vil si, høyere og lengre enn noensinne, men så kom det største hoppet i parken.

Tidligere på dagen var det 2 andre som hadde tryna skikkelig på dette store hoppet (selv om det var stort var det ikke i nærheten av bigjump, men det største jeg har turt å hoppe på, til nå), og han ene hadde vistnok fått beinet ut av ledd, han andre veit jeg ikke hva skjedde med, men jeg veit at det var ille.

Jeg kom altså til dette hoppet, og treffer en ugjevnhet på hoppet, og jeg fløy sinnsykt høyt og langt, og jeg var helt i ekstase, men noe var galt. Jeg hadde ikke kontroll, og jeg falt forover. Fortsatt i ekstase merker jeg at ansiktet plutselig er nærmere bakken enn brettet, og som en naturlig refleks kom armene opp i fødestilling. Jeg kommer stadig nærmere bakken, og ansiktet kom først.

Jeg ligger på bakken, og jeg er faktisk ved mine fulle fem, som da ikke er fult så normalt etter et slikt fall, og jeg begynner å kjenne etter om alle tenna er på plass. Det blei vanskeligere enn jeg hadde trodd, for ansiktet mitt var helt numment. Blodet spruta fra munnen hver gang jeg pusta ut, og dette økte min panikk etter å få sjekka om tenna fortsatt var like hele.

Hu jeg kjørte sammen med kom bak meg, og tar av seg brettet og får meg til å reise meg opp å få av mitt brett også. På dette tidspunktet klarte jeg å få sjekka om tenna var som de skulle, og til min store lettelse, så var de der de skulle. Hodet dunka som bare rakkern, og jeg skjønte at jeg hadde fått en hjernerystelse. Nesa gjorde også ekstremt vondt, så jeg regna nesten med at den var brukket, men jeg klarte å ta på den uten at kroppen vrei seg i smerte, så den var heldigvis bare brista.

Jeg har nå kommi meg opp på beina og kommi meg vekk fra rett under hoppet, og ekstasen fra det sinnsykt høye og lange hoppet jeg akkurat hadde hoppet kom tilbake i kroppen, og jeg har lyst til å hoppe mer, men fikk streng beskjed av de som satt ved meg om at jeg bare skulle legge meg tilbake og slappe av mens noen av dem rundt meg dro og skaffa hjelp.

Mens vi venta på at hjelpen skulle komme, kom en annen kar fra skolen, som er glad i å ta bilder, og han spurte da om han kunne ta noen av meg, så jeg kunne ha noe å huske tilbake tilm og likeglad som jeg er, så sa jeg ja.

Hjelpen kom og de spurte meg mange givende spørsmål, som;

"Husker du hva du spiste til frokost?"

"Hva heter du"

Og andre spørsmål i den stilen.

De spurte om de skulle hente utstyr til å frakte meg ned med, men i ekstasen jeg var i så sa jeg at jeg kunne kjøre ned selv, så jeg iallefall fikk en siste liten tur før jeg måtte dra.

Jeg kom til legekontoret der, og de vaska sårene som var over hele ansiktet, som da var der fordi slalåmbrillene hadde knust og kutta meg opp, og slalåmbriller blir sinnsykt skarpe når de først knuser. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte komme meg til legevakta for enten å sy, eller lime sammen de dypeste kuttene.

Når jeg kom ned til kafeterian, der de fleste i klassen satt og engsta seg, fikk jeg høre at det, på den korte tiden som hadde gått, hadde kommet opp rykter som at jeg blei henta i helikopter, på snøskuter og lignende saker.

Jeg kom meg til legevakta og fikk limt de to dypeste kuttene, og lever enda, men det dypeste kuttet bestemte seg for å sette seg på overleppa, så hvis jeg bestemmer meg for å spare til bart, blir det bare en halv en. For å se den saken fra en lysere side, så kommer jeg til å ha et Harry Potter-lignende kutt på overleppa.



Dette er da et bilde fra åstedet.






Og dette bildet er fra legevakta etter at de dypeste kuttene mine hadde blitt limt sammen.

Sang og kjærlighet

Kjærlighet og ting som omfatter dette gedigne emnet er det som er mest brukt i sangtekster til dags dato. Det som er skrevet mest om i sangtekster etter kjærlighet er vel kanskje Gud, men det får jeg ta opp en annen gang.

Spesielt den mest mainstreamvennlige musikken, også kjent som pop, har mye kjærlighet i tekstene. De har vel egentlig ikke annet enn kjærlighet i tekstene når jeg tenker meg om. Og det er dette jeg da lurer på.

Hvor mange millioner sanger kan man skrive om kjærlighet før man lager sanger som allerede er sanger og har vært det i årevis? Begynner ikke kjærlighetstekster å bli en smule oppbrukt, eller er det fortsatt mye å gå på? Det må jo finnes sanger som sier alt som er å si om emnet?

Hytte

Jeg har nå vært hele uka på hyttetur med skolen. Vi sov på KRIK Høyfjellsseter. Et sted som, fra utsiden, minner om en veldig stor hytte, og da blei det jo naturligvis også snakk om hytte, og det har jeg også diskutert med flere tidligere også.



Hvordan skal en hytte være? Skal det være som hjemme, bare på fjellet, eller skal det være et sted med en helt egen sjarm hvor man kan slappe av fra hverdagens sus og dus?



På min families hytte er det hverken vann eller strøm (ja, det vil si at det er utedass som er det valgte stedet og gjøre fra seg ekskrementer og slikt), noe noen er enig med meg i at det burde være på en hytte, mens andre ikke.



Det jeg da lurer på er;

Hvorfor dra langt hjemmefra for å gjøre akkurat det samme du hadde gjort hvis du hadde vært hjemme, se på tv? Hvorfor ikke bare slippe å bruke masse penger på bensin, for ikke å snakke om å kjøpe stedet og bare bli hjemme istedet?



Jeg mener at det ikke burde være hverken vann eller strøm på ei hytte, for det er jo en helt egen sjarm ved det. Det kan nok kanskje ha noe å gjøre med at det er ei sånn hytte jeg har vokst opp i også, men jeg syns det bare er unødvendig å dra til et sted som er helt likt hjemme bare at det ser litt mer gammeldags ut fra utsia. Det er jo greit at man kanskje kan bruke litt ren energi, som solcellepanel eller vindkraft til å ha leselys og slike ting, men man kan jo også benytte seg av den gode gamle oppfinnelsen, lommelykta, som nå også er å få tak i som en feste-på-hodet variant.



Hvis man har en hytte som, innvendig, er akkurat som stua hjemme, er det da bare for status? De fleste som har hytter med full strøm og innlagt vann og hele greia har sjeldent mer enn en time å kjøre for å komme seg til hytte, som for flertallet av befolkningen betyr, ikke så alt for langt uttafor byen man bor i, mens mange av de som har, i mine øyne, ei skikkelig hytte, hvor man faktisk ikke får alt på sølvfat, gjerne har litt lengre å kjøre. Hvorfor er det slik? Jo, for at man kan si til venner og kjente at man skal på hytta i helga, for har man hytte betyr jo det ofte at man har noen kroner til overs, og da trenger noe mer å bruke penger på, som da betyr at det som oftest kun er for statusens skyld.



I mine øyne er ikke ei hytte ei hytte før man er på fjellet og (helst) har masse snø rundt seg store deler av året (man kan vel kanskje ikke det nå lenger, for vintern blir jo bare svakere og svakere?!?).



Hva er egentlig dette med å skulle ha en hytte med egen strandlinje? Er man ikke avsosiale nok fra før av, om man ikke skal lukke seg inne for seg sjæl selv når man er på stranda? Hvor avsosiale skal vi nordmenn bli før vi egentlig skjønner at nok er nok?



1. Hvor mener du at en hytte skal være?

2. Skal man ha alt man har i stua hjemme i hytta si, eller skal hytta være noe eget?

Store fall

Alle store "imperier" faller til slutt.

Det er bare å se på imperier som Romerriket, Djengis Khans store imperie, inkariket eller Hitlers (iallefall start på et stort) tredje rike.

Vi har i dag også flere store "imperier" som har sin storhetstid og bare venter på å gå under. Det største eksempelet på det er vel kanskje USA, som er midt i sin storhetstid, men vil de være den stormakten de er i dag om 100-200 år? Det tviler jeg faktisk på.

Et annet godt eksempel er EU, som er på vei opp, men vil det vare like lenge som USA har holdt? Det tviler jeg faktisk også på.

FN er vel kanskje ikke helt i samme kategorien som de nevnt over, og det vel kanskje mest for at de er mest opptatt av å utrydde fattigdom, sørge for at alle mennesker blir behandla etter normer de har satt opp, som ikke er så alt for dumme, og for miljøvern. Men hva vil skje med FN når disse målene er nådd, og alle mennesker på jorda lever i harmoni (som da ikke vil skje mens USA fortsatt eksisterer)? Nei, da vil nok heller ikke FN holde ut lenge før de også går i den stadig voksende glemmeboka. De finner stadig nye mål for menneskelig standard, men en gang må jo også dems fantasi ta slutt.

1. Er det jeg mener helt galt?

2. Har du non forslag til flere store nasjoner/imperier som eksisterer i dag som ikke har en så alt for lysende framtid?

Tragisk melding til alle lesere

Jeg har utrolig dårlige nyheter på lager, men det er, som alltid, gode nyheter også.

Jeg føler meg herved tvunget til å ha en god forklaring på hvorfor jeg har posta så unødvendig mange innlegg i dag. Jeg skal reise bort i morra tili, og kommer ikke hjem før på fredags ettermiddag, så jeg vil bare at du skal ha med deg noe inn i denne lange ventetiden fra meg:

"Den som venter på noe godt, venter ikke forjeves"

Den gode nyheten er da, i tillegg til at jeg faktisk ikke skal være borte i mer enn 5 dager, at det kan hende det er data der jeg skal oppholde meg nesten hele neste uke, så det er en liten mulighet for at det kanskje kommer et lite innlegg eller to i løpet av den tragisk lange perioden.

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg skal bort, men for de av dere som ikke er av den nysgjerrige typen (som da mest sannsynlig ikke leser dette i det heletatt) kan slippe å lese videre. Jeg skal nemlig på skoletur (med hele skolen og ingen andre)(bortsett fra lærerne, men de er jo en del av skolen de også) til Hemsedal og stå på snowboard. Snowboard, eller snøbrett som det heter på det gode gamle norske språk, er en sport (ekstremsport faktisk, selv om jeg ikke er så alt for ekstrem av meg. Enda!) som jeg ikke har utøvd på to alt for lange år grunnet dårlig prioriteringer fra min side, i tillegg til at jeg er dumsnill nok til å si at jeg alltid kan jobbe, så jeg skal da benytte neste uke på å utøve denne snart, fra min side, glemte sporten (to år er jo faktisk en stund, så skal bli spennende å se hvordan ferdighetene er).

Jeg skal prøve så godt jeg kan å finne en datamaskin så jeg kan få kasta et innlegg eller to ut før jeg er hjemme igjen til helga, men hvis jeg ikke gjør det, så kan dere gjøre som meg. Forvent at jeg kommer med et, unskyld uttrykket, jævlig bra innlegg som kommer til å gi hele internettet bakoversveis. Jeg skal iallefall gjøre så godt jeg kan. Men skjekk innom en gang iblandt i løpet av uka alikkavæl, for man veit aldri hva jeg kan få til.

Påkledning

Nå for tia har jeg litt vanskelig med å finne temaer å skrive om som jeg kan skrive no særlig om, så omproviserer litt, så det er grunnen til at det ikke er no særlig bra, det er litt for lite gjennomtenkt.

 

Jeg har aldri skjønt meg på det med at farger på klær må matche hverandre. Hvorfor ikke bare ta det som ligger øverst? Det er jo så sinnsykt mye lettere!?!

 

En bekjent kom en gang for lenge sia med en kommentar jeg ikke klarer å glemme, som sammenligner min klesstil med min brors klesstil, som er litt mer sossete enn min.

 

"Hvorfor i hælvette er broren din så jævla soss når du er så forbanna søppel?"

 

Det er egentlig et ganske godt spørsmål, for hvordan kan noen som vokser opp under samme tak ha stiler som er helt motsetninger av hverandre? Ja, jeg veit at venner har mye å si, men, hvis man går tilbake til min bror og meg, så er det ikke bare klesstilen som er forskjellig. I tillegg til klesstil så kommer musikk, personlighet og så å si absolutt alt. Da lurer jeg på:

 

1. Hvorfor har folk så forskjellige klesstiler?

 

2. Hva slags klesstil har du?